Adressa skriver om The pretty Things

De unge The Pretty Things: Fra venstre Phil May, John Stax, Brian Pendleton, Viv Prince og Dick TaylorDe unge The Pretty Things: Fra venstre Phil May, John Stax, Brian Pendleton, Viv Prince og Dick Taylor

En gang kjellerband, alltid kjellerband

The Pretty Things feirer 53 år som troverdig band på klubbnivå når de spiller i en kjeller i Trondheim 24. september.

Oh You Pretty Things

Don’t you know you’re driving your

Mamas and Papas insane

Fantasien fikk bein å gå på i møte med teksten til en av de fineste låtene på David Bowies «Hunky Dory» (1971).

En firkantet foreldregenerasjon mot de unge vakre eventyrlystne, men også en lek med symbolforskjellen på det mest lurvete av alle lurvete band i London midt på 60-tallet, The Pretty Things, og en av de (i hvert fall tilsynelatende) mest pyntelige av de myke California-gruppene (The Mamas & The Papas).

De halvgamle The Pretty Things: I 1970 ga de ut progrockalbumet «Parachutes», uten Dick Taylor.De halvgamle The Pretty Things: I 1970 ga de ut progrockalbumet «Parachutes», uten Dick Taylor.

At David Bowie var influert av The Pretty Things ble enda klarere to år senere, på albumet «Pin Ups», der han covrer låter fra sin tid som ung mod i swinging London. Han fremfører låter av blant andre The Who og the Kinks, Them og Easybeats, og to låter hver av The Yardbirds og The Pretty Things.

Trondheim bluesklubb markerer 35-årsjubileum 22-24. september. Se hele programmet her:

Bowie tolker The Pretty Things’ to første singler «Rosalyn» og «Don’t Bring Me Down» på «Pin Ups». To sterke innspillinger, som imidlertid begge er friskere og bedre i originaltapning fra 1964-65.

Men la oss gå enda noen år tilbake i tid, til bandet Little Boy Blue And The Blue Boys som besto av gitarist Dick Taylor og to kompiser fra Sidcup Art College ved navn Keith Richard(s) og Mick Jagger. I 1962 ble alle tre rekruttert av Brian Jones til et nytt band han kalte Rollin’ Stones. Ettersom både Brian Jones og Richards spilte gitar, ble Taylor henvist til bassen.

Da Dick Taylor kom inn på London Central School Of Arts, tok han en beslutning han muligens har angret på noen ganger. Han takket ja til skoleplassen, og tok farvel med bandkompisene, som hyret Bill Wyman som hans erstatning.

«Det finnes jo andre band», tenkte sikkert Taylor, for i England kokte det i 1963, og allerede på en av de første dagene på sin nye skole møtte Taylor Phil May.

Nåtidens The Pretty Things: Phil May (vokal, i midten med sollbriller), Dick Taylor (gitar, til høyre for ham) Frank Holland (gitar, mellotron), George Woosey (bass, gitar) og Jack Greenwood (trommer).Nåtidens The Pretty Things: Phil May (vokal, i midten med sollbriller), Dick Taylor (gitar, til høyre for ham) Frank Holland (gitar, mellotron), George Woosey (bass, gitar) og Jack Greenwood (trommer).

De startet The Pretty Things sammen, et navn inspirert av Willie Dixie-låten «Pretty Thing», for som hos The Rolling Stones og veldig mange andre band i miljøet i Stor-London den gangen, så var det amerikansk blues som gjaldt.

Og som flere andre band i London på den tiden, hadde de bra suksess. May var vokalisten, Taylor gitaristen. De fremførte friske covre av amerikanske bluesartister og egne låter sterkt inspirert av bluesklassikere. Deres to første singler ble massive hits både i England og i flere andre europeiske land (og i New Zealand). Og selv om de ikke fikk taket på USA, var det ikke gitt at The Rolling Stones skulle bli så mye større enn The Pretty Things. The Pretty Things var enda mindre svigermorsdrømmer enn Stones. De var tøffest i klassen, og Phil May mener han hadde lengst hår i London.

Etter hvert som The Rolling Stones ble halvslemme gutters yndlinger over hele verden, fant de helslemme seg The Pretty Things. De fikk sin tredje hit i hjemlandet med en coverversjon av The Kinks’ «House In The Country» og meldte seg dermed halvhjertet inn i den veien musikken gikk i 1966-67, og i 1968 tok de for alvor steget inn i den noe mer ambisiøse psykedeliske rocken.

«S.F. Sorrow» handler om livet til fiksjonsfiguren S.F. Sorrow, fra vugge til grav, og er blitt omtalt som den første rockoperaen, før The Kinks ga ut «Arthur…», før The Who kom med «Tommy».

Men for det første spørs det om ikke The Who uansett var først ut med sin miniopera «A Quick One While He’s Away» i 1966, for det andre, er det å ha laget tidenes første rockopera kanskje ikke noe å skryte av, og for det tredje kan S.F. Sorrow» høres og nytes som et ganske vanlig rockalbum.

Men et svært bra album er det, underlig, atmosfærisk og særegent som helhet, og med tre glimrende enkeltlåter i «Loneliest Person», «S.F. Sorrow Is Born» og «Baron von Saturday».

1. S.F. Sorrow (1968) Glem det med verdens første rockopera, men opplev gjerne et glimrende album, en fargesprakende godtepose av psykedelisk, underfundig rock. Noen av effektene krever tilvenning, men det er verdt investeringen.1. S.F. Sorrow (1968) Glem det med verdens første rockopera, men opplev gjerne et glimrende album, en fargesprakende godtepose av psykedelisk, underfundig rock. Noen av effektene krever tilvenning, men det er verdt investeringen.

Blant kanoniserte psykedeliske album fra siste del av 60-tallet, er dette blant de oversette. Mulig de både var litt forut for sin tid og litt for seint ute, et år etter Sgt Pepper & Co. The Zombies «Odessey and Oracle» kom også ut i 1968 og led delvis samme skjebne. Men den ble noe hjulpet frem av en hitsingle, og har fått sin plass blant rockens beste album senere.

The Zombies var allerede oppløst da «Odessey …» ble utgitt, The Pretty Things ble såpass rystet av motgangen at Dick Taylor sluttet i bandet i 1969.

The Pretty Things fikk en opptur med «Pin Ups» i 1973. Led Zeppelins manager Peter Grant tok over managerrollen og The Pretty Things sto for første utgivelse på Zeppelins plateselskap Swan Song.

Men interessen var et blaff, bandet ble oppløst. Dick Taylor kom tilbake for en gjenforening i 1980, for en ny runde i 1984, og enda en på 90-tallet. Det har kommet nye album med jevne mellomrom, og siden markering av 50-årsjubileet i 2013 har de to frontfigurene holdt jevn steam. I 2015 kom albumet «The sweet Pretty Things (Are In Bed Now, Of Course».

LES OGSÅ: Ungdomsmusikkens fanebærere er blitt voksne, og det kler dem.

Phil May og Dick Taylor er i front for The Pretty Things, som Jagger og Richards for The Rolling Stones. Jagger og Richards har hatt et liv mange misunner dem, men får de spille i kjelleren på Royal Garden, får de nærkontakt med sine publikummere, vanlige folk som de kan ta en øl med og filosofere over livet, folk som har likt dem i over 50 år?

2. The Pretty Things (1965) Rå, energisk rhytm'n'blues - på linje med det aller beste fra London-scenen, det vil si ganske ujevnt. Men med klare høydepunkt i de to første singlene til bandet og i hermingen av Bo Diddleys magiske gitarteknikk.2. The Pretty Things (1965) Rå, energisk rhytm’n’blues – på linje med det aller beste fra London-scenen, det vil si ganske ujevnt. Men med klare høydepunkt i de to første singlene til bandet og i hermingen av Bo Diddleys magiske gitarteknikk.

Den legendariske norske rockjournalisten og historikeren Willy B. var en svoren The Pretty Things-fan. På 1990-tallet en gang møtte han sine helter i London, og ikke husker jeg hele resten av historien, men clouet var da han satt i en bil ført av Phil May i vill fart i regntunge nattegater i Nord-London.

Willy B. satt med kroppen i spenn av redsel, inntil han fikk analysert situasjonen: Om bilturen skulle ende i et smell, ville han og Phil May forulykke. Ville ikke det innebære et mer enn greit ettermæle? Willy var i en vinn-vinn-situasjon, som han overlevde, og så ble dette en av favoritt-anekdotene fra et langt rockeliv.

Dessverre er ikke Willy B. lenger blant oss, ellers ville han garantert vært på plass på Bluesklubben lørdag 24. september.

For oss andre er ingen unnskyldninger til ikke å være til stede gode nok.

ole.jacob.hoel@adresseavisen.no